Korpset som samler bygda – nye uniformer til et fellesskap i vekst
- for 1 døgn siden
- 5 min lesing
Det stopper opp litt innimellom når barna skal presentere seg.
– Jeg heter … og spiller i … Skiptvet skole… nei … skolekorps …
Så kommer latteren.
Det er kanskje ikke så rart. Navnet er fortsatt ganske nytt. Det som tidligere het Skiptvet skolemusikk heter nå Skiptvet skolekorps, og både store og små holder fortsatt på å venne seg til det. Men én ting er det ingen tvil om: Korpset er i vekst – og entusiasmen sitter løst.
Feier 75 år som korps
I år er det dessuten ekstra mye å feire. Korpset fyller 75 år.
Gjennom alle disse årene har de holdt liv i tradisjoner, musikk og fellesskap – også i perioder hvor det har vært få medlemmer. Fortsatt bæres den originale fanen fra 1960-tallet i toget, et stykke lokalhistorie som nå følger en ny generasjon musikere videre. Og som et tegn på at tradisjonen går i arv, er den ene siden av fanen sydd av farmoren til dagens korpsleder, Eileen Gulbrandsen
Og nå skjer det mye. Veldig mye.
Et korps med plass til alle
På øvelsen er det fullt av liv. Trommer slår takten, fløyter prøver seg fram, instrumentkasser åpnes og lukkes, og mellom øvelsene går praten høyt. Små grupper ler, hjelper hverandre og diskuterer instrumenter. 17. mai er over, men nå øves det til konserten 7. juni. I oktober blir det 75-års jubileumskonsert.
Det kjennes mer ut som en stor gjeng enn et korps.
For her møtes barn på tvers av alder, klasser og vennskapsgjenger. Noen går i andre eller tredje klasse, andre er ungdommer, og noen få voksne er fortsatt med, men fremover vil ikke voksne delta som spillende.
Det er kanskje nettopp det som gjør korps litt annerledes. Her er det plass til alle;
De som har spilt lenge. De som akkurat har begynt. De som treffer tonene perfekt. Og de som fortsatt er på "pipe-og-tute-stadiet".
Det viktigste er ikke å være best. Det viktigste er å være med.
Første gang i 17.mai-toget
For mange av barna ble årets 17. mai noe helt spesielt. Ikke bare fordi de fikk spille i toget. For flere var det aller første gang. Og de gjorde det foran hele bygda.
– Det var veldig gøy å spille på 17. mai. Jeg så nesten alle jeg kjente, forteller Marcelina, som har spilt fløyte i bare tre og en halv måned.
Emma hadde spilt stortromme i bare to uker før hun marsjerte gjennom bygda. To uker! Likevel stilte hun opp.
– Det var veldig gøy, sier hun rolig, som om det er verdens mest naturlige ting i verden.
Eskil hadde spilt trommer i mange år, men gikk over til trompet i april.
– Jeg var litt redd, men det er spennende, forteller han. Etterpå kom klassekameratene bort:
– Spiller du trompet? Det visste vi ikke!
Nye uniformer
For flere handlet dagen om mer enn å spille. Det handlet om å bli sett. Om å stå midt i gata mens familie, venner og klassekamerater sto langs ruta og vinket. Og kanskje også om å kjenne litt på følelsen av stolthet.
I år stilte de i splitter nye T-skjorter og gensere med den nye logoen, som barna selv har vært med å velge ut.
Men snart blir det enda mer stas. Korpset skal nemlig få helt nye uniformer, etter å ha fått tildelt penger til dette fra Sparebankstiftelsen Askim.
Prøvemodellen er allerede på plass. Uniformene skal snart produseres, med noen tydelige endringer: Det røde skal byttes ut med en dyp, vakker blåfarge, korpset får et eget medaljefelt slik at medaljene kan bæres uten å lage hull i stoffet, den nye logoen skal på armen – og på hodet kommer klassiske båtluer - også de blå.
– Vi håper uniformene gir barna en ekstra følelse av stolthet. Vi har valgt noe som skiller seg litt ut, men som samtidig er elegant. Det skal være noe de gleder seg til å ha på seg, forklarer Gulbrandsen.
Målet er å skape noe barna kan være stolte av. Noe som skiller seg ut. Noe som føles som deres.
Og hvis stemningen rundt prøveuniformen er en pekepinn, kommer det til å bli mange litt ekstra rette rygger når de tas i bruk.
Entusastisk dirigent med stor kompetanse
I kulissene har også korpset gjort et skikkelig scoop.
De har fått med seg dirigent Espen Selvik – en superentusiastisk bergenser med humor, energi og store armbevegelser. Bak seg har han erfaring fra både store operascener i Europa og dype røtter i den norske korpsbevegelsen.
Og kanskje viktigst: Han virker å ha en egen evne til å få barna med seg.
Det merkes. Sommeren 2025 besto korpset av kun 5 medlemmer, etter at de få, gjenværende voksne hadde gitt seg året før. Deretter eksploderte veksten.
Nå teller de 26 – og de har ingen planer om å bremse. De er ikke snauere enn at de setter seg som mål å bli 40 medlemmer i løpet av 2026 og 60 i løpet av 2027, med et ønske om å bli størst i Indre Østfold, og et av de største i hele Østfold. de største i Østfold.
Til høsten tas også et helt nytt grep som kan bidra med rekrutteringen.
Korps som eget skolefag
Gulbransen og Bård Kjølsund, som sitter i korpsets styre, har vært pådrivere for igangsettelse av klassekorps, som nå blir den nye standarden for musikkundervisning i barneskolen for alle elever på 3. trinn, med korps på planen to ganger i uka. Dette settes i gang, som de første kommunene i Østfold, både i Skiptvet og i Mysen, fra høsten av. Prosjektet finnes i dag ved ca. 70 skoler i Norge og er i kraftig vekst.
Tanken er større enn bare musikk.
Klassekorps brukes ifølge IMDi flere steder som et verktøy for inkludering, fellesskap og samspill mellom barn med ulik bakgrunn, og ordningen trekkes fram som en måte å skape tilhørighet og bygge relasjoner på tvers av grupper.
– Det er utpekt som en av de fem beste tiltakene for integrering i skolen. Her får alle være med sammen. Det skaper fellesskap på tvers av klasser og vennskap, sier Kjølsund.
Og kanskje er det akkurat det det hele handler om.
For når latteren sitter løst mellom øvelsene, når de minste spiller side om side med de største, og når et nytt korpsnavn fortsatt stokker litt om på ordene, er det lett å forstå hvorfor stadig flere vil være med.
For det er vanskelig å ikke bli litt stolt når man spiller i korps.
– Det Sparebankstiftelsen Askim har bidratt med har hatt enorm betydning. Først med støtte til instrumentparken. Nå får vi nye uniformer. Det gjør at vi kan gi barna et ordentlig tilbud og fortsette å vokse, avslutter Gulbrandsen.
En liten fun fact til slutt: Johan Gulbrandsen og Karin Gulbrandsen, farfar og farmor til Eileen Gulbrandsen, jobbet aktivt for korpset i mange år. Nå fører barnebarnet deres tradisjonen videre, og har tatt på seg oppgaven med å gjenreise korpset.
Til glede for hele bygda i årene som kommer.
